Utskrift

Fra Vidkunn Haugli har vi mottatt denne:

JohanRydningenPå årsmøtet i Troms Ungdomsfylking på Dølheim på Jensberg 13. juli 1947 framførte Johan Rydningen et dikt eller et rim under tittelen «Stig på», som skulle illustrere natur, lynne og levnet hos målselvdølen. Det var vel å oppfatte som en prolog. Dette var et større stevne. Jeg var der, men som knapt åtteåring fikk jeg ikke med meg all verden. Jeg husker at Rydningen var der, og jeg  mener å erindre at Hans Eidnes holdt tale. Som man vil se, er rimet framført på dialekt. Rydningen bruker formen Månselv istedenfor Målselv. Mange av de gamle sa det. Det var lettere å bruke n enn l. Språklig er dette en såkalt dissimilasjon. Det var på dette stevnet at kvinnebunaden for Målselv ble vist offentlig for første gang.
 
Vidkunn
 
STIG PÅ
 
Nei, ingen dæl i væla
e ven som Månselvdæla
i høgljos håbaills ti!
Så fagert som i Fagerli,
så fritt som inni Frihetsli,
ve solsprett borti Fagerfjell.
ve Rostavatn in såmmårkveill,
de e da ingen staer lell.-
Ja, årsak at je sæj de sjøl,
det en nå ingång jæla mi
å væra rett fram døl.
 
Så stig da inn uinner Vassbrunas kam,
der aurbanken gråne! Stig lenger fram
uinner Akka og Bergulhauen
og Storhauens skoilt inni skauen!
Elva blinker i loner og slyng
uinner åser me løv, gjønna moer me lyng, der hakkespetten hakke og måltrosten syng.- Ja, stig på frå øy og frå fjol!
Stig på frå sør og nol!
 
E de mat i dæla? Ja, bære spør:
Rømmegrøten dæinse og vippe
rundt i sitt eie sjølstendige smør
som i i lystig attkjippe.-
Gailten grynte og græv og et
velfødd og fet.-
I elvstråkke stime dein blanke laks,
på åkran modnes mogne di årvisse aks -
je trur at børa på bure bli fuill
tå strimata kåinn
ette avstyrt åinn,
ja, møkka de e nå bonden sitt gull!
Årsak, je skrev itte ola,
je rainn opp tu råe jola.
Men hus før du kvåre i kveill
å øve den tjukke l!
Vi byr itte øl. Nei, slikt vassverket søl brygge itte in rettskaffen døl.
Men e dokk tyste, fræmene følk,
så står her in hølk me kjillarmjølk,
in romstor kagge me mussu og skjør.
Og bære drekk om du tør.
 
Men ungdommen vil fuill mot høgda trø,
så stig da opp te in sæterbø,
som skin uinner Vakkerfjelle
og Håkåaksla og Frøkentind,
der sætervækja me blomekjinn
om dagen stuille og stæille.
Ho yste i Iselvdæla
den jilleste jetost i væla.
Ho byr dei søtmjølk ailt magan førmår,
og flust ho med fløte på rømkåilla slår.-
Men kjem ho me nykjæsa dravle,
så sætt inn en spuns i din navle!
 
Du fræge om dølen e velnøgd og sæl
me bære si matmakt - han har fuill ei sjæl?
Da kan je sainnfærdi forklare:
Ve sia tå klokkarn så har vi in prest,
og kæm tå di karan som fungere bæst
e itte så godt å besvare.
Somti så nøkke døm te så det dræg,
og somti går motoren usmort og træg,
slik e det fuill mæst me oss aille
et umissjamt røkte vi kaille.
Vi e nå så frampå me kritikk og krav,
og vejnte at Moses me profetisk stav
framless ska kløve Det Røde Hav.
Før myy vi kræv tå di are,
Og sjøl vil vi omaken spare.
 
Men eilles har bygda in god moral,
det e itte sport at hain Per og hain Kal har fikla me skjellsten og skjøte hell ainsless mot loven førbrøte.- Her bor ingen lærva som lyg og som stæl heill skasinte skærva som slær følk i hæl.
Vi har da in lensmainn, må veta,
som sørje for rættfædiheta.

Ongdommen møtes te samsong og kor
og some døm flyg opp i høgste tenor,
men basen hainn bromle som vågna hass Tor.
Sopranen ræmje, og rætt som det e
så rejnne døm opp i tristrøken C.-
Slik ska det væra - så seje no hainn
som taktstokken slær, og som fraserer kain.
Da Kling det så fagert i Fagerli
og langt inni Dividæla.
Da stig de så fritt inn mot Frihetsli.-
Og vakker blir hele væla.
Så stig da på kvinnfolk og kæra!
Og vælkømmen ska dokk væra!
 
Johan Rydningen, 13. juli 1947